EUs veiledende grenseverdi for cesium-137 i drikkevann ved atomhendelser er 1000 Bq/l. Dersom et område utsettes for cecium-137 i en konsentrasjon som tilsvarer den høyeste konsentrasjonen som ble målt i Norge etter Tsjernobyl-ulykken (100 000 Bq/m2), så vil dette gi et gjennomsnitt på 10 Bq/l i en 10 m dyp innsjø (Les Mattilsynets faktaartikkel om beredskap og tilsyn for radioaktivitet i drikkevann)

Drikkevannskildene Eikeren og Farris er store og betydelig dypere enn 10 meter. Største dybde er ca. 140 m i Farris og ca. 150 m i Eikeren. Vanninntakene ligger også vesentlig dypere enn 10 m - på ca. 40-50 meters dybde. Ut fra erfaring og kunnskap vi har i dag, er det derfor svært lite sannsynlig at drikkevann fra store overflatekilder vil utgjøre en helserisiko ved radioaktivt nedfall.

Grunnvannskilder vil være enda bedre beskyttet. Regnvann som samles i sisterner, kan imidlertid få en negativ påvirkning ved et nedfall.

Dette underbygges også i WHOs rapport om radioaktivitet i drikkevann. WHO vurderer det som svært lite sannsynlig at radioaktive stoffer i drikkevann vil utgjøre en langsiktig helserisiko etter en atomhendelse, på grunn av fortynningseffekten.

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) har ansvar for håndtering av en hendelse i Norge. Kriseutvalget for atomberedskap vil gi generell, samordnet informasjon til myndigheter, publikum og medier.

Dersom det skulle oppstå en hendelse vil Vestfold Vann og eierkommunen følge de anbefalinger som gis fra DSA og Kriseutvalget for atomberedskap i dialog med Mattilsynet.

Utover dette anbefales alle på generelt grunnlag å støtte opp om Direktoratet for samfunnssikkerhets (DSB) råd om egenberedskap ved å lagre 9 l vann per person i husstanden.